Rasens historie.

 

Norsk Schäferhund Klub har ca. 2500 medlemmer på landsbasis og er en av de største raseklubber knyttet til Norsk Kennel Klub. Vi har også utstrakt kontakt med klubber på verdensbasis. Som raseklubb arbeider vi for å ivareta vår rases egenskaper som en av verdens mest anvendbare hunder. Det er anvendbarheten vi legger vekt på, og som også gjør schäferhunden til den populære rasen den er i dag.

Formålsparagrafen som omhandler utdanning / bruk av rasen, hvordan klubben skal drives sammen med rasestandarden og våre regler for avl og oppdrett er derfor sentrale deler av vårt regelverk.

Formålsparagrafen: (Raseklubbens lovverks § 4);

Klubben har ikke noe ervervsmessig formål, men har som hovedoppgave å overvåke avl, oppdrett og utdannelse av Schäferhunden. Gjennom dette søker klubben å fremme Schäferhundens anvendelse som brukshund, slik at den kan brukes i samfunnets tjeneste i ettersøkninger og annet humanitært arbeide.

Dette viser kort de hovedmålsettinger klubben har, samtidig som de gir hovedretningslinjene for alle våre medlemmer. Det er rundt disse prinsippene vi sier at alt vårt arbeid skal sentreres. Det er vår filosofi at de grunnpilarene som kan ledes ut av disse linjene gir de beste forhold for schäferhunden, fellesskapet og det enkelte medlem.

Rasen blir til
I første halvdel av 1800 tallet vokste interessen for å avle typelike hunder med tydelig definerte bruksegenskaper. I første omgang var det jakthundene som fikk sine raseklubber og stambøker. Utover i andre halvdel av 1800 økte også interessen for å avle bruksdugelige og type like hyrdehunder. Det første forsøket på å få til en felles tysk gjeterhund med disse egenskapene ble igangsatt av to personer som het Rielchelmann-Donau og Graf von Hahn i starten av 1890. De startet en hundeklubb som fikk navnet Phylax. Ideen til Rielchelmann og Hahn var å krysse hunder fra distriktene Franken, Thyringen og Wûrttenberg for å få frem de rette arbeidsegenskapene og typene. Det lyktes ikke disse herrer å få klubbarbeidet til å fungere og klubben ble etter få år nedlagt.

To andre personer som hadde stor interesse for hyrdehundene var Rittmeister Max von Stephanitz og Artur Meyer. Gjennom flere år hadde Max og Artur fulgt med på de forskjellige stevner rundt i Tyskland.

På den første utstillingen for alle raser i Tyskland, i 1889, ble det fremvist en hyrdehund som vakte stor begeistring hos Max og Arthur, og de konkluderte straks med at dette var en type hund som ville være optimal som stamfar for den typen hyrdehund de begge hadde som ideal.

Hunden var en stor hannhund etter den tids oppfatning, en knapt middelstor etter dagens standard og het Hektor von Linkrsheim. Herrene Max og Arthur klarte kort tid etter å få kjøpt denne hunden og den ble etter den tids registrering praksis “omdøpt” til Horand med kennelnavnet til Max, von Grafath.

Den 22. april 1899 ble det i Karlsruhe i Tyskland dannet en forening med formål å fremme “ren” avl og øke interessen for denne tyske hyrdehunden. Foreningen fikk navnet: Verein für Deutsche Schäferhunde, SV.

Blant stifterne var Rittmeister Max von Stephanitz, som også ble valgt til foreningens forman, og han jobbet hele sitt liv for rasen. Han ble på en måte rasens far, og han benevnes fremdeles i sitt hjemland som rasens og sportens ALMEISTER.

Max var en meget dyktig skribent. Han utførte et stort stykke arbeid med å få sine grunntanker virkeliggjort. Han er forfatter av det store tyske standardverket "Der Deutsche Schäferhund in Worth und Bild". Han utarbeidet også standarden for rasen som ble vedtatt allerede 20. september 1899. Det er imponerende å se hans framsynthet og dyktighet som kynolog. Rasetandarden har kun vært gjennom små endringer siden den gang, med unntak av 1920-endringen som var en konkretisering av høyde- lengdeforhold. Hans rasebeskrivelse er den dag i dag fundamentet for FCI rasestandard nr. 166, Schäferhund.

Samtidig med at foreningen ble stiftet opprettet man stambok for rasen, og denne stamboken føres den dag i dag. Den første hund som ble stambokført var Horand vom Grafath.

SV har, etter Max von Stephanitz, fordret mange dyktige ledere som alle har sittet over lange perioder. Dagens president er den 8. i rekken. Ledere som har utmerket seg spesielt er Dr. Rummel, Herman Martin og Peter Messler. Dr. Rummel (1971-82) tok strengere styring av avlen. Han kunngjorde og satte i verk at det kun var 4 blodslinjer som skulle telle med i videre avl; kun hunder over disse linjer ville for fremtiden kunne forvente å bli høyt premierte.

Disse 4 blodslinjer er
Marko von Cellerland Canto vd Winerau Quanto vd Winerau Mutz vd Pelztierfarm
Disse 4 linjer er fremdeles de dominerende.

Ovenfor nevnte avgjørelse ble direkte medvirkende til at vi fikk en deling av vår rase mellom de som avler kun for bruks og de som prøver å kombinere bruks og anatomi. Dette pålegg om hvilke blodslinjer som skulle/burde brukes ble et vendepunktet hvor “SV modellen” klart viser vektlegging av genotype kanskje mer en fenotype. Vi fikk nå en utstillingsform som i større grad tok hensyn til individets avlsverdi og ikke bare vurdert som et avlsresultat. Det å dømme etter avlsverdi oppfattes av mange som problematisk ettersom hunder som opplagt er best anatomisk kan bli plassert bak en dårligere bygd hund. Modellen med å dømme etter avlsverdi krever særdeles mye av dommeren.

Herman Martin har også hatt stor betydning for utvikling av dagens schäferhunds type bilde gjennom de valg han gjorde og argumenterte for i sin presidenttid.

P. Messler (1994-2005) blir av mange regnet som den som innførte demokratiet i SV. Tiden frem til hans periode var preget av presidenter som styrte klubben meget egenrådig. Messler innførte flere demokratiske prosesser i sin periode og dette førte til mye misnøye og han ble i 2005 mer eller mindre tvunget til å fratre sitt verv, men først etter å ha endret mange prosesser til det bedre. Han døde kort tid etter.

SV drives fortsatt i stor grad etter de prinsipper og intensjoner som alltid har eksistert. Vi ser at også denne klubben sliter med synkende medlemstall og aktivitet. Klubben teller i dag ca. 68 000 medlemmer.

Norge.

I Norge var schäferhunden en lite kjent rase frem til 1910 da overkonstabel Braaten importerte den første schäferhunden, Bella Zahne, som ble registret i NKK. Han måtte reise til Danmark for å finne avlspartner. Flere følger Braaten i årene etter. Først i 1914 ble det importert avlsdyr som fikk stor betydning for vår avl. Kjente hunder her er Billo vd Krone og Dina Bavaria, begge importert av han som senere ble vår første formann, Carl Ermshaus.

I 1916 ble Norsk Politihundforening stiftet og det er her det første arbeidet med å fremme rasen som en anvendbar brukshund med øvrige gode egenskaper ble satt i system. 7. mars 1922 møttes 7 herrer til møte i Martins Cafe i Oslo. De hadde til hensikt å få etablere Norsk Schäferhund Klub. Møtet valgte et midlertidig styre, berammet generalforsamling den 8. mai samme år og sendte søknad til NKK om opptagelse som samarbeidende klubb. Norsk Schäferhund Klub ble stiftet med Carl Ermshaus som formann. 24. mars 1922 godkjente NKK Norsk Schäferhund Klub som samarbeidende klubb. Generalforsamlingen den 8. mai etablerte et styre, besluttet å opprette avlsråd, kåring- og kontrollnemd, og igangsatte arbeidet med å utforme en klubb med egen stamtavle, tidsskrift og avlskriterier.

Klubbens første styre.

Klubbens arbeid i de kommende år bar preg av SVs modell. Det dukket raskt opp uenigheter om klubmodell og dette førte til en splittelse av klubben i 1925. Konflikten var kortvarig og allerede året etter var vi igjen en klubb. Første gang norsk dommer ble benyttet for rasen var i 1928. Dommere her var Øyivind Saxlund og Niels Shr. Lyngaas. Allerede året etter hadde vi fått så pass med norske dommere at de fleste utstillinger frem til krigen ble bedømt av dem.

40- årene ble en vanskelig tid for vår rase. De fleste hunder ble rekvirert av tyskerne og klubbens aktiviteter ble mer eller mindre lagt på is. Etterkrigstiden derimot ble en god tid også for rasen. Flere tyske hunder ble stående igjen ifbm. evakueringen til tyskerne og det norske forsvaret gjenopptok i samarbeid med Sverige, et målrettet avlsarbeid. Samtidig gjenopptok medlemmene sine aktiviteter med bruks og oppdrett. Klubben var igjen på bena og utviklet seg jevnt og trutt i medlemstall, og naturligvis i antall registrerte hunder. 1980- og 90- åra ble vår rases storhetstid i antall registret hunder.

Denne populariteten var ikke bare positiv for rasen. Vi fikk dessverre en del useriøs avl og dette gikk i hovedsak utover den mentale kvaliteten på flere hunder. Vår rase har fra 80-tallet og frem til i dag vært en av de mest populære raser målt i antall registrerte hunder.

På midten av 50- tallet dukket de første signaler på at HD kunne bli et problem opp. SV ble kontaktet for å få råd, men de viste ingen forståelse for at dette kunne være et problem. Her hjemme ble det satt fokus på problemet og det ble besluttet at kun HD-frie hunder kunne benyttes i avl. I moderlandet startet arbeidet først i 1968 og da kun med registrering av HD status.

I 1974 ble det igjen åpnet for å benytte hunder med svak grad i avl.

Brukshund arbeidet har vært sentralt i Norge helt siden klubben ble dannet. I starten bar arbeidet litt preg av uvitenhet, men etter hvert fikk man etablert god kunnskap og gode programmer for hvordan dette skulle fungere. Mottoet var at alle hunder som ble vurdert godkjent for avl skulle kunne dokumentere bruksegenskaper, noe som etter hvert også ble et krav for å kunne oppnå utstillingschampionat. SV sitt bruksprogram har i alle år vært av interesse også her hjemme, men det har også vært en del motstand mot dette programmet og da primært forsvarsdelen i det.

Klubbarbeidet og arbeidet med rasen fungerer i dag godt. Vi har fått etablert en klubbmodell som i stor grad er lik modellen i SV, samtidig som den er tilpasset og også underlagt NKK.

Sist oppdatert 18.10.2019 kl. 17:36